Inspirasjonen til doktorgradsprosjektet fikk han i 2018, da The New York Times, sammen med organisasjonene Bellingcat og Forensic Architecture, publiserte en visuell undersøkelse av et påstått kjemisk angrep utført av den syriske staten mot sitt eget folk.
– Jeg har bakgrunn som fotojournalist, og jeg så umiddelbart at dette var en ny måte å mobilisere det visuelle som bevis på. Så, det begynte veldig enkelt, jeg ønsket å finne ut hva denne nye fremvoksende formen for journalistikk var, sier Fredrik Bjerknes til NordMedia Network.
Nå arbeider han som forsker og emneansvarlig ved Sujo og UiB.
Tre studier
Bjerknes har gjennomført tre empiriske studier som gjennom tre ulike kvalitative tekstanalyser undersøker hvordan visuelle elementer brukes i nyhetstekster som viktige kilder for kunnskapskonstruksjon i sammenheng med undersøkende journalistikk. Teoretisk vurderer han de diskursive grenser og epistemologiske prinsipper.
– Jeg er klar over at det alltid er lettere å dekonstruere et objekt enn å sette det sammen igjen på en generativ måte. Men poenget jeg prøver å få frem er at undersøkende journalistikk ikke har noen transcendentale kvaliteter eller essensialistiske egenskaper. Dette argumentet er veldig inspirert av Thomas F. Gieryn, en vitenskapshistoriker, som argumenterer for at vitenskapen har mange motstridende egenskaper som vitenskapsmenn kan eller ikke kan påberope seg når de argumenterer for sin epistemiske autoritet.
– På samme måte er undersøkende journalistikk hva journalister trenger den skal være. Noen ganger bruker undersøkende journalistikk åpne kilder og eksternt hentet visuelle bevis, andre ganger bruker den skjulte kilder og profesjonelt produserte visuelle bevis. Noen ganger er det datadrevet, andre ganger er det basert på noen få menneskelige kilder.
– Fra et forskningsperspektiv tror jeg at vi må legge til dette kontekstuelle laget når vi studerer undersøkende journalistikk. Den egenskapen som virker minst kontekstuell er imidlertid knyttet til epistemologi, det vil si hvordan undersøkende reportere vet hva de vet og hvordan de diskursivt viser denne kunnskapen. Hvis sannhetspåstander fremsettes med noen eksplisitt type begrunnelse, vil jeg nøle med å kalle det undersøkende journalistikk. Det er imidlertid grader her. Det er ingen klare grenser.
Visuelle sannhetspåstander
Fredrik Bjerknes analyserer hvordan The New York Times verifiserer bilder og danner påstander basert på visuelt materiale:
– I denne studien finner jeg at mange av de diskursive praksisene for å mobilisere det visuelle som bevis er utbedring av institusjonaliserte performative bevistroper som finnes i mer verbalbaserte former for undersøkende journalistikk.
Det andre funnet jeg ønsker å fremheve gjelder hvordan visuelle sannhetspåstander fra vitnemedier bekreftes på skjermen. For å pakke ut dette bruker jeg begrepet inskripsjonsenhet fra Bruno Latour, som i denne sammenheng diskursivt konstruerer en ny optisk enhet og følgelig et nytt fenomen å se på.
Ved hjelp av avansert videoredigering viser The New York Times forskjellige opptak samtidig i rutenett eller delte skjermer, og viser den samme overtredelsen fra to, tre eller til og med fire forskjellige vinkler samtidig.
Det som er interessant med denne spesielle formen for visualitet er at den bygger på logikken til datajournalistikk der videoer og bilder blir eksternalisert og koblet sammen i bevisnettverk, noe som transformerer dem til databevis som kombinert skaper en form for nettverksbasert visuell sannhet.
- Les avhandlingen her: Exploring InvestigativeJournalism: Boundaries, Epistemologies and Visibilities
Etter at doktorgraden er avlagt, ser Fredrik framover:
– Etter å ha fått en veldig bred forståelse av forskning og journalistikk, er det logiske skrittet for meg er å få mer kunnskap om teorier, konseptualiseringer og metoder som jeg synes er fornuftige.
