Slik jobbet vi med Født fri-sakene

I fem uker hadde Nettavisens journalister forgjeves forsøkt å komme i dialog med ledelsen av IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet). Nye funn i saken om Shabana Rehman og stiftelsen Født Fri (FF) trengte å belyses, og kritikk besvares.

Både dagens ledelse av IMDi, den tidligere direktøren med ansvaret for saken – Andreas Christiansen Halse – og konsulentselskapet Ernst & Young (nå EY) som skrev den sterkt kritikkverdige rapporten om FF, svarte ikke på journalistenes gjentatte henvendelser og spørsmål.

De fleste av oss journalister gir oss på dette punktet. Vi skriver gjerne “ønsker ikke å kommentere”, eller noe lignende.

Det gjorde ikke Nettavisens journalister.

Råd #1: Hypoteser

Oppstarten av Nettavisens Født Fri-prosjekt baserte seg på sju ulike hypoteser. Dette gav prosjektet retning og framdrift. Men, midtveis konkluderte vi med at noen av hypotesene ikke holdt, eller de lot seg verken bekrefte eller avkrefte. Disse ble erstattet av andre hypoteser, som ledet journalistene i nye retninger for å søke mulig dokumentasjon.

Vi måtte også justere tidsplanen. Mer tid trengtes før publisering.

Med solid støtte fra Tarjei Leer-Salvesen ble innsyn en avgjørende metode for flere avsløringer i saken.

Grundige bakgrunnssamtaler med drøyt 30 kilder var også en forutsetning for gjennomføringen av prosjektet.

Å lykkes med graveprosjekter handler i første rekke om å jobbe systematisk og metodisk.

Modellen vi har utviklet er basert på SVTs Uppdrag Gransknings metodikk. Dette er en modell for å sikre gjennomføring og kvalitetssikring av prosjektet.

Råd #2: Ikke ta nei for et nei

Arbeidet organiseres i tre hovedfaser: Oppstart, midtveis og slutt. Sentralt i hver fase står et verkstedsmøte. Oppstartsmøtet fokuserer på å utvikle hypoteser, definere mål og legge konkrete planer.

Nettavisens saker om Født Fri-granskningen er samfunnsviktig systemkritikk, i tillegg til avsløringer av alvorlige feil og løgner.

Og da kan ikke vi som journalister akseptere at sentrale og kritiserte kilder nekter å svare.

Som gammel dokumentarist og tv-journalist har jeg lang erfaring i “oppsøkende virksomhet”.

Når kilder ikke vil snakke, kan vi i det minste dokumentere det med kamera: en stengt dør, eventuelt en dør som smelles igjen, eller en stresset resepsjonist.

Det var en stresset resepsjonist som åpnet døren til IMDi-ledelsen. Han fikk Nettavisens journalister inn døren med kamera, og uten avtale kunne han ikke slippe de inn i bygget. Men noe skjedde.

Kort tid etter fikk journalistene tekstmelding fra kommunikasjonssjefen. Og en dag senere ble det intervju! Med IMDis divisjonsdirektør og kommunikasjonssjef.

Råd #3: Krev å få møte kildene - særlig den kritiserte part

Det gjør litt vondt hver gang jeg leser kritiske artikler hvor den kritiserte part “svarer i en epost”. Vi vet jo hva journalisten har gått glipp av ved å bare kunne sitere en epost.

Når du leser denne saken i Nettavisen skjønner du kanskje hva jeg mener. Her svarer mennesker, det er en dialog med oppfølgingsspørsmål, en samtale mellom journalister og kilder. Og ikke “mekaniske” svar på epost.

Vi vet aldri hvem som svarer på en epost.

Trolig er det ikke personen vi ønsker å intervjue, men en kommunikasjonsrådgiver eller en advokat.

Vi bør altså ikke akseptere det som en standard, at kilder svarer på epost. Om de i det hele tatt svarer da.

I arbeidet med Født Fri-saken gjorde Nettavisens journalister det samme overfor de øvrige kildene som trengtes til å belyse saken og svare på kritikk.

De oppsøkte den nye arbeidsplassen til Andreas Christiansen Halse. Kom inn, men fikk han ikke i tale. I det minste svarte han på sms kort tid etter besøket.

Hos EY kom de ikke lenger enn til stengt dør og forgjeves ringing på dørklokken i kontorbygget i Bjørvika.  

Som kritiske og undersøkende journalister kan vi ikke slå oss til ro med kilder som ikke svarer og som ikke vil møte oss. Vi må oppsøke dem!  

Råd #4: Bryt gjennom de profesjonelles skjold

Gjennom arbeidet med mer enn 60 graveprosjekter ser vi i SUJO et tiltakende mønster:

Kilder det rettes kritikk mot – anklagede parter – stiller ikke til intervju. Jo viktigere og mer alvorlig saken er, jo mindre sannsynlig er det at journalistene kommer i en dialog. Og jo mer sannsynlig er det at kildene omgir seg med profesjonelle rådgivere.

Ja, kjappe epost-intervjuer sparer tid og ressurser i det daglige nyhetsarbeidet, og skriftlige svar står sterkt i etterspillet av undersøkende journalistikk.  

Men å innhente informasjon handler om god kommunikasjon, slik forfatterne Rachlew, Løken og Bergestuen beskriver den forskningsbaserte intervjumetodikken i boken Den profesjonelle samtalen.

‍Å intervjue mennesker av kjøtt og blod er den eldste, og etter min mening fortsatt beste journalistiske metoden for å innhente informasjon.

Født Fri-saken til Nettavisen avdekker både grove feil, usannheter og løgn. Men like viktig, de avdekker utviklingstrekk i samfunnet som truer både demokrati og rettstat. Derfor er saken helt i kjernen av det journalistiske samfunnsoppdraget.

Og da må vi – som journalister – sette alle krefter inn på å få slike saker mest mulig belyst, og best mulig besvart, ansikt til ansikt med kildene.

Podcast

Hør politisk redaktør Erik Stephansen og journalist Morten Solli i Nettavisen fortelle mer om graveprosjektet i denne podcasten: