Vi trenger bedre journalistikk på ekstremistgrupper

Denne kommentaren ble publisert i M24 mandag 11. mars 2024

De marsjerer med hevede skjold. På nesten hvert eneste pressebilde ser vi det tydelig: organisasjonens symbol og nettadresse i store bokstaver. Pressen har i årevis vært Den nordiske motstandsbevegelsen kringkaster.

Samtidig bør mediene dekke både dem og andre ekstreme miljøer og partier med lav terskel for vold grundigere.

Spørsmålet er hvordan.

Hvordan kan de redaktørstyrte mediene forbedre den løpende journalistikken på bevegelser som høylytt bruker konspirasjonsteorier og voldelig retorikk?

Hvordan får mediene bedre tilgang og avsløringer uten å gå på akkord med journalisters sikkerhet eller bli brukt som mikrofonstativ? Hvordan jobbe opp mot miljøer der frie, selvstendige og kritiske medier er en del av fiendebildet?

Problemstillingene går på tvers av samfunn, lokal presseetikk og ulike styresett. Vi mener de krever en ny kombinasjon av kompetanse – en ny journalistisk fagretning: Ekstremismejournalistikk.

Trengs opplæring

SUJO ønsker, i samarbeid med flere, å bidra til å etablere ekstremismejournalistikk som et eget felt hvor journalister og redaktører bedre settes i stand til drive kritisk undersøkende journalistikk på ytterliggående bevegelser, og gjennomføre grundige kritiske intervjuer med deres representanter.

Dette innebærer både opplæring i sikkerhetsvurderinger i kildearbeidet, innføring i historisk forståelse av slike bevegelser og deres ideologiske og politiske målsettinger. Slik undervisning finnes ikke, etter hva vi vet, ved noen journalistutdanninger i Norge eller andre land.

Ekstremismekommisjonen, som nylig presenterte sin rapport, definerer ekstremisme «som aksept av og bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål, og ekstremisme som holdninger og handlinger som avviser demokrati og menneskerettigheter».

Den brede redaksjonelle dekningen av ekstreme bevegelser i Norge har i lange perioder vært preget av lav kunnskap og lite forståelse for modus, historiske røtter og hva de ideologiske prosjektene faktisk går ut på.

Den redaksjonelle dekningen kan også være begrenset av mangel på gode kilder, falsk balanse (en falsk påstand møtes kun av en motytring) og lav forståelse av hva som faktisk har nyhetsverdi. Og av for få verktøy til å ivareta redaksjonens eller journalisters personlige sikkerhet.

Krim, politikk eller breaking?

Ofte havner saker om ekstreme bevegelser i nyhetsbildet på breakingdesken og dekkes som løpende nyheter. Det er viktig å dekke det som løpende nyheter, men dekningen kan da lett preges av ovennevnte faktorer, særlig om journalistene ikke får dekke temaet over tid.

En grundig dekning av ytterliggående bevegelser har flere fellesnevnere med både krim- og politikk, men terrenget kan være både mer komplisert og utrygt.

Der mer vanlige politiske aktører og grupper forholder seg til bredt aksepterte forståelser av historie, statistikk, økonomisk teori og lovtekster, er gjerne ekstremistgruppers ideologi og konkrete politikk delvis frikoblet fra disse forholdene, eller kunnskapen kan være lav. Eller helt alternativ.

Påstandene er derimot mer tabloide eller sitatvennlige. Det gir utfordringer i intervjusituasjoner og i håndtering av falsk balanse i saker.

Der mer vanlige politiske aktører og grupper forholder seg til institusjoner på nasjonalt og internasjonalt nivå som konstruktive deltakere, vil ofte ekstremistgrupper jobbe helt uavhengig av dem, anerkjenner dem ikke som legitime og tar sikte på å avskaffe dem, fylle dem med helt nytt innhold.

Der mer vanlige politiske aktører og grupper ofte anser fri journalistikk som legitim og viktig for det demokratiske systemet, har mange ytterliggående grupper et mål, ofte uttalt mål, om å kneble fri presse og underlegge frie medier et propagandaformål i sin ideal-verden.

Kan være fiendtlige kilder

Fri presse er gjerne ansett som en legitim motstander i kampen for det ideologiske prosjektet. Det preger hvordan de ser på medienes rolle og forholder seg til mediene.

De beste kildene i ekstreme grupper kan ofte være fiendtlige kilder, det vil si folk man må prate med, men som også kan være farlige eller ønsker å skade journalistens omdømme.

Man risikerer også å bli utnyttet til propagandaformål uten å være klar over det. Dette gjelder også i intervjusituasjoner, som stiller mer spesielle krav til intervjuteknikk, egen sikkerhet og kildesikkerhet enn i vanlige situasjoner.

Selv om den politiske delen av arbeidet er lovlig, så er kriminalitetsraten i slike bevegelser ofte høy. Både på et individuelt plan og i gruppen, både historisk og i det pågående politiske arbeidet som bedrives. Det kan dreie seg om vold, politisk motivert vold, narkotika, bedrageri, underslag, overgrep eller andre typer ekstrem og ulovlig atferd.

Det gjør at journalistene må beherske og dekke bevegelsene ut fra et krim-perspektiv, som man gjør med organisert kriminalitet, noe man ikke er like vant til i den etablerte politiske journalistikken.

Det betyr også at det journalistiske fotarbeidet i felt, både på offentlig sted og i mer lukkede sammenhenger, er viktig å beherske. Inkludert foto og video – og innhenting av begge.

Trengs historisk forståelse

Utfordringer innen psykisk helse er et tilbakevendende tema i ekstreme grupperinger og reiser noen ytterligere problemstillinger. De ble satt på spissen da psykiatere evaluerte Breivik etter terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og ungdomspolitikere på Utøya. Noen trodde meningene hans stammet fra alvorlig psykisk sykdom. Andre gjenkjente ideologien bak og han ble dømt som tilregnelig.

Spørsmål til fagfeller i flere land viser at journalister som interesserer seg for emnet gjerne opplever at redaksjonelle ledere har lite erfaring fra – og med – denne typen undersøkende journalistikk og avveininger.

For å forstå dagens utfordringer, trengs også historisk forståelse.

Viljen til å sterkt innskrenke majoritetens, og for så vidt pressen, friheter i totalitære miljøer går i sykluser, der virkemidler og agitasjon blomstrer opp på nytt, gjerne flere titalls år etter. Også voldelige grupper med utspring i store religioner må forstås i et historisk perspektiv.

Falsk balanse er ikke bare et lettvint, men et farlig alternativ i journalistikken. Vi minner om hva som er det journalistiske oppdraget:

«If someone says it’s raining and another person says its dry, it’s not your job to quote them both. Your job is to look out the fucking window and find out which is true.»

Tilsvar fra DNM:

Sjef for den norske grenen av Den Nordiske Motstandsbevegelsen, Tommy Olsen er av M24.no forelagt påstanden om lav terskel for vold:

– Vi er ikke pasifister og vil naturligvis forsvare oss med vold om vold blir utøvd mot oss, skriver Olsen i en epost.

– Vi er nødt til å tenke sikkerhet da vi av erfaring har sett gjenstander kastes mot oss, og av den grunn anvender vi skjold og annen forsvarsutstyr under demonstrasjoner. Vi anvender kun defensiv vold, aldri offensiv vold.