Ikke gi fra deg upublisert materiale

Hvordan skal vi som journalister og redaktører håndtere stadig mer komplekse imøtegåelsesprosesser?  

Vi ser at journalister oftere møter krav om å sende fra seg upublisert materiale.  

Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) har de siste årene hjulpet fram titalls graveprosjekter, de fleste i lokale, regionale og mindre redaksjoner.

Vi ser en økende profesjonalisering fra sterke aktører som blir utsatt for undersøkende journalistikk gjennom innleide rådgivere og jurister til å svare på journalistenes spørsmål og kritikk som fremkommer i det undersøkende arbeidet.

SUJO har i en tidligere kommentar advart mot det som nå synes som standardløsningen: epostintervjuet.

Men mer alvorlig:

Vi nå ser en økende tendens til å levere fra seg upublisert materiale.

Basert på våre erfaringer vil jeg beskrive et eksempel på en prosess med en profesjonell kilde, som et tenkt gjennomsnittseksempel på hva norske journalister erfarer:

Redaksjonen har avdekket dobbeltroller og utnyttelse av samfunnets verdier til egen fordel av en person med både næringsinteresser og politisk posisjon.

Journalisten ber om et intervju, men personen vil kun svare per epost. Journalisten sender fem kritiske spørsmål i en epost basert på funnene i graveprosessen.

Det går tid, ganske lang tid. Journalisten purrer. Så kommer det en epost. Den innleder med flere avsnitt med kritikk av journalisten, redaksjonen og de journalistiske metodene. Her henvises det til flere paragrafer i Vær varsom-plakaten (VVP).

Blant annet er personen "kjent med” journalistens metoder overfor kilder. Disse skal ha vært “sterkt kritikkverdige”. Journalisten skal ha arbeidet med en skjult agenda og “ikke presentert premissene for” ulike intervjusituasjoner.

Journalisten kjenner personens språkføring såpass godt fra før at hen mistenker en annen for å ha skrevet eposten.

Resten av svaret er en lang tekst (3-4 sider) som gir et generelt bilde av saken journalisten vil presentere, sterkt fordelaktig for den kritiserte personen. Ingen av de fem spørsmålene er besvart.

Journalist og redaktør diskuterer, hvordan skal vi forholde oss til dette?

Epostens innledning med referanser til VVP er et signal om her kan det komme en framtidig klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Redaktør er bekymret. Mye tid er brukt på graveprosjektet.

En lang klageprosess vil kreve enda mer – av en sterkt presset (og gjerne liten) redaksjon.

Journalisten sender en ny epost og ber om konkrete svar på de fem spørsmålene.

Det har nå gått så lang tid at personen gis en frist på fire dager til å svare.

Det kommer ikke noe svar innen fristen. Journalisten purrer.

Tre dager senere kommer et svar. Igjen:

I en språkdrakt journalisten mistenker er skrevet av andre enn den kritiserte personen.

De ser ingen grunn til å svare på de fem spørsmålene, da journalisten og redaksjonen åpenbart har brukt sterkt tvilsomme metoder og de selv ikke vil bidra til “denne skjeve og feilaktige framstillingen”.

Siden de ikke har mulighet til å vurdere sine uttalelser i den konteksten de vil fremkomme, krever de at redaksjonen publiserer svaret i forrige epost i sin helhet (3-4 sider).

Nå øker stressnivået i redaksjonen. Skal hele eposten publiseres? Hvordan skal de håndtere de fem anklagene i saken (som er redegjort for i to eposter til den kritiserte personen)?

Redaktøren, som i økende grad frykter en PFU-prosess, ber journalisten sende over hele saken. Da kan ikke den kritiserte personen argumentere for at hen ikke kjenner konteksten.

Saken blir til slutt publisert.

Problemet: Saken mangler viktige elementer.

Imøtegåelsesprosessen gikk over flere uker. Den endte som en forhandling hvor redaksjonens framsatte spørsmål ble møtt av krav og trusler. Fram og tilbake. Den journalistiske teksten ble også trolig distribuert til en lang rekke personer.

Sluttproduktet endte som de fleste forhandlingsløsninger: med en lang rekke kompromisser - på journalistikkens bekostning.

VVP-paragrafene 3.7 og 3.8 bør minnes på: “Ingen kilder har krav på å bli gjengitt i sin helhet.”

Og:

“ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.”

Å bli innklaget til PFU representerer ingen brist i journalistikken. Kun å bli felt viser det.

Men:

Å sende fra seg upublisert materiale for å unnslippe innklaging til PFU, det er en redaksjonell brist.